Møt vår slagverker, Lars Tore!

Tradisjon tro vil vi også i år presentere et lite utvalg av våre flotte musikere før vår deltakelse i NM Janitsjar, 17. mars 2018 kl. 14:14. Siste LMK-profil for denne gang er Lars Tore!

LMK-profilen

LarsTore

Navn:
Lars Tore

Alder:
38

Instrument:
Slagverk

Fartstid i LMK:
Jeg var med på Carmina Burana i 2002, og fast etter NM 2003. Fikk ikke være med til NM 2003 da jeg var innmeldt i korpset 3. oktober, og fristen for dobbeltspillende var 1. oktober 2002. 

Hvorfor valgte du LMK?
Den klangen, nivået, og spennet i dynamikk jeg ble presentert for høsten 2002, var noe helt nytt og utfordrende. “Level of commitment” er et uttrykk på engelsk, og å delta forutsetter seriøsitet og en grad av forpliktelse som fremsto (og er) attraktivt. 

Musikalsk bakgrunn:
Strømmen Skolekorps og Lørenskog Musikkskole (forløper til kulturskole). I tillegg lærte jeg mye av Lars-Jarand Bakkelund i de fem årene jeg var aspirantdirigent i Rælingen Skolekorps.

Livet utenom – hva jobber du med?
Jeg jobber som konstruktør, der jeg skaper og vedlikeholder spesialutstyr for montering i fly. Utdanning som flymekaniker og maskiningeniør. 

Andre hobbyer og interesser utenom musikk?
Utover de vanlige (familie, venner, reising) så liker jeg å lage mat. 

Favorittsjanger å spille:
Favorittsjanger synes jeg er vanskelig. Som utøver liker jeg latin, hvis jeg får gjøre de originale instrumentene. Det kan dog bli nok for ørene og hodet etter en stund… Ellers er det veldig moro med musikk som er originalskrevet med mye slagverk, der instrumentene kan briljere og viser seg frem i lydbildet. Da må jeg øve slik at jeg får frem rett uttrykk, f.eks. ved større klassiske tamburinstemmer. Jeg er ikke tilhenger av “skolekorps-arr” som smører på malplassert slagverk. Da vil jeg heller høre på.

Favorittsjanger å høre på:
Det har jeg ikke. Jeg hører på det meste.

Hvis du måtte bytte instrument – hva ville du byttet til, og hvorfor?
I mitt neste liv skal jeg spille pikkolofløyte. Jeg har sjauet og organisert nok transport i dette livet til å velge en så tung vei neste gang.

Og hva ville du for enhver pris ikke spilt, og hvorfor?
Althorn. Det brukes vel bare i én type besetning, og jeg har hatt mye moro med å spille litt rundt omkring.

Beste LMK-opplevelse?
Det må bli NM 2008. En vanvittig konsertopplevelse, toppet med en seier vi ikke trodde kom, og feiring deretter. Ellers står Carmina Burana (2002), NM 2014, og et par turer for gode minner.

Beste og verste med korpslivet?
Det beste må bli samholdet og følelsen av å felles jobbe frem en fantastisk opplevelse over tid. Jeg kunne klart meg uten en del av planleggingen, riggingen og sjauingen som følger instrument- og gruppelederoppgaven.

Tanker om EM?
Jeg var med til “VM” i Kerkerade i 2003. Jeg håper vi kan gjøre en pallplass i 2018, men konkurransen er knallhard. Toppen er nok utenfor rekkevidde, men om vi kan oppnå et “Dere hadde den beste konserten, men de som vant spilte perfekt til 99,9 poeng”, så bør vi være fornøyd med det. Det viktigste er uansett at vi går av scenen og er fornøyd med oss selv. “Hva de andre gjør får vi ikke gjort noe med” (sitat, Trond Myhre).

Til slutt – har du en liten, korpsrelatert historie å fortelle?
Det må bli historien om året jeg gjennomførte NM uten noter – mitt første NM med Lillestrøm i 2004. Jeg hadde lagt notene mine i kofferten på sidescenen, sammen med instrumentene jeg skulle bruke, vel vitende om at jeg ville finne dem igjen akkurat der jeg hadde lagt dem.

I kjent prosedyre går korpset gjennom ID-sjekk og deretter til oppvarming, mens slagverk (og strenger) på sedvanlig vis blir sluset videre til Backstage, der vi sitter og venter. Her får jeg spørsmål om notene mine, som jeg fornøyd proklamerer at ligger sammen med instrumentene – nå ca. 15 meter unna og rett borti gangen. «Den sjansen hadde jeg aldri tatt», fikk jeg som respons fra et annet gruppemedlem. Mens alle andre sitter og ser gjennom sine noter, innser jeg at jeg er ganske alene om valgt stategi.

Korpset før oss blir ferdig, og vi slipper til på scenen. Det første jeg gjør er å åpne kofferten og finne notene, og puster lettet ut. Jeg tar ut skuffen øverst i kofferten, finner alle instrumentene som skal inn på scenen og får dem på plass. Deretter går jeg tilbake for å finne notene – og nå er de borte.

Vel, har man ikke noter, så spiller man vel uten og gjør det beste ut av det, er min kjappe konklusjon. Som tenkt, så gjort. Heldigvis er det dette året fryktelig mye «patterns», altså én til to takter som går på repetisjon, og disse mønstrene sitter i fingrene lenge før konsert. Repertoaret består av to stykker, og jeg deler stemme med en annen slagverker på hver av verkene. Etter stemmetone kommer han ene bort til meg og ser at notene mangler. «Notene?» spør han forvirret. «Har ikke», svarer jeg. Vedkommende kaster et langt blikk bort mot sekken tre meter unna der han har sine noter, maestro løfter armene – og vi begynner.

På stykke nummer to har min andre medspiller heller ikke kontroll på sine noter, historien gjentar seg, og vi må begge spille på hukommelsen. Trolig har ingen dirigent noensinne hatt så god kontakt med sine slagverkere på scenen i NM, og vi får gruppeprisen det året som første slagverkgruppe i elitedivisjonen. Etter konserten pakker jeg ned instrumentene, legger på plass skuffen øverst i kofferten – og under den finner jeg notene…

Siden har jeg forresten til enhver tid hatt kontroll på mine noter i Trondheim.

IMG_7617
Tegnet fritt etter historien og representerer ikke en riktig fremstilling av virkeligheten.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *